Allerede i 1401 omtales Eisskiavik.
Dagens navn ble først nevnt i 1506. Antar at navnet kommer av den vik som er bevokst med asketrær.
Eskeviken var i bønders eie fram til ca. 1550.
I 1577 eies gården av Rasmus Skriver. Sauøya tilhørte da gården.
Fra miden av 1600-tallet gikk Eskeviken over i Haldens patricier-familiers eie, 1639 brukte fogden i Idde og Marker len Eskeviken sommen med Vestre Holm.
Ca. 1640 bosatte Niels Hansen Meng seg i Halden og ble snart stedets mektigste og rikeste borger. Blant de 72 gårdene han eide i Halden omegn, var Eskeviken av av de. Han bodde vistnok ikke her, idet eiendommen betegnes som hans “avlsgårds”.
Da krigsårene kom, ble gården en av de steder som spesielt kom til å få lide. Niels Meng fikk allerede i februar 1659 en forsmak på dette. Svenskene var under fremmarsj, og for å skaffe underhold til de i byen værende ryttere, dragoner og deres hester måtte Tønne Huitfeldt forsyne seg der han nærmest kunne. Da gikk det ut over Eskeviken. All korn, høy og halm la Huitfeldt beslag på i Mengs fravær.
Verre ble det imidlertid de følgende år, da byen ble beleiret av den svenske hær. Da lot nemlig fienden som en trussel om hva man hadde i vente, dersom byen ikke overga seg, alle husene på Eskeviken brenne ned. (24 januar 1660)
Niels Meng overlot eiendommen til sin svigersønn Mathias Bjørn. Deretter overtok M.Bjørn`s dattre Annicken gården. Hennes mann Friedrich von Genschauen (eller Gentschow) var eier i 1688. Ca. 20 år etter er gårdens eier Ernst Nilsen Fogt, likeledes en svigersønn av Mathias Bjørn, hvem han fulgte i embetet som “tolder” i Sponviken og Svinesund. Han bodde noen år på Eskeviken, sannsynligvis etter den fryktelige brannen som i 1703 la hele Fredrikshalds sydside i aske.
Etter Enst Fogts død i 1713 tilfalt bl.a. all den jord han eide i omegn og Eskeviken Hans Colbjørnsen. Da svenskene under Karl den 12. i 1716 trengte inn i byen, reddet en del av befolkningen, især kvinner og barn seg ut til Eskeviken og Sauøya.
Da de var redd for at de svenske soldatene skulle plyndre gården, ble det søkt den svenske kongen om fribrev for plyndring av Eskeviken gård.
Ved Hans Colbjørnsens død i 1754 eiendommen arvet av hans barn kaptein Ernst Colbjørnsen og Johanne Ernestine. Det ble nå oppført et nytt våningshus. Dette huset var allerede etter 10 år “ganske inficert av sop og trækket i 4 værelser forradnet”. Den måtte gjennomgå omfattende reparasjon. Ernestine Colbjørnsen, som overlevde sin bror, solgte gården etter at den i over 100 år hadde vært i familiens eie til generalmajor Christian Lohenskjold. Dette salget skjedde antagligvis i 1763.
Lohenskjold døde i 1777, og på auksjon etter han det følgende året kjøpte kammerråd Ziegler eiendommen.
I 1791 ble gården igjen solgt til Truels Wiel for 4427 riksdaler. Deretter overtok i 1811 hans svigersønn major Arild Christopher Huitfeldt stedet for 4427 riksdaler.
Det var major Huitfeldt som bygget en anseelig, herskapsmessig innrettet gård. Denne brant dessverre i 1914. I 1820 årene måtte Huitfeldt gjøre oppbud. I konkursboet ble det utstedt et auksjonsskjøte på gården til hans svigerinne frøken Elisabeth Wiel, som testamenterte gården til sin søster, majorinne Huitfeldts barn.
Major Huitfeldt ble fremdeles boende på Eskeviken fram til sin død i 1845 og etter han enken fram til 1862 da hun døde. Eiere etter denne tid har vært Christian Mamen, Kjøpmann Carl Meyer, Jens Johannesen.
Kilde: Harald Bakke. Id herred – En grænsebygds historie. Fredrikshald 1915
«Det kan tenkes at det fantes en del bebyggelse i Eskeviken allerede i slutten av middelalderen, siden det var en lun havn der og gode muligheter for jordbruk innover mot Engelsviken. Haldens historie kan derfor ha begynt i Eskeviken»
«I mellomtiden hadde Eskeviken igjen blitt trukket inn i krigshistorien. Da en svensk hær beleiret og bombarderte Halden i august 1814, flyktet mange av innbyggerne ut til Eskeviken.»
«I 1919 benyttet Idd kommune seg av sin forkjøpsrett og overtok eiendommen. Kommunens kontorer og lensmannskontoret ble flyttet til Eskeviken og holdt til her til 1941.»
«Sauøya tilhørte Eskeviken til slutten av 1860-årene, da Saugbruksforeningen kjøpte den for å skaffe seg bedre havn.»
Utdrag fra artikkelen: «Eskeviken gård» av Ivar Bjørndal. Les hele artikkelen i IDA 2007.
Eskeviken
Artikkel av Jens Bakke i Halden Arbeiderblad 6. desember 2014
En høstdag for to hundre år siden sto en ung svensk offiser og så ut over havna i Halden. Med seg hadde han et skrin med tegnesaker, og der og da laget han en tusjlaveringen av seilskuter, Sauøsundet og Eskeviken.
Motivet må ha skapt blandede følelser hos den unge svensken. Seks år tidligere hadde han blitt tatt til fange på Prestebakke. Da var lederen for det vellykkede norske angrepet Arild Huitfeldt. Den samme Huitfeldt var herre til Eskeviken, som vi ser i bakgrunnen på bildet.
Ifølge tradisjonen skal det store huset på Eskeviken ha blitt oppført av major Arild Huitfeldt i 1811. Lenger sør i Idd var samtidig kanselliråd Dahl i full gang med sitt sommerhus på Vevlen. Begge byggeprosjektene var preget av en grådig optimisme.
Byggverkene var resultater av lisensfartens gullalder. Mens Europa var i krig, hadde Danmark-Norge skaffet seg en åpning i fastlandsblokkaden. Fra 1809 ble det eksportert trelast til England med kjempefortjeneste. Aller mest tjente trelastbaronene. Uheldigvis for både Dahl og Huitfeldt var de gode dagene snart til ende. I 1812 tok lisensfarten slutt. Plankene som skulle skaffe verdifull engelsk valuta, ble isteden liggende og råtne på sagtomtene. Tilbake sto Vevlen og Eskeviken som halvfullendte torneroseslott.
Eskeviken har en eventyrlig historie. Her bodde trolig den såkalte «Skotte-frua» på 1500-tallet. På begynnelsen av 1700-tallet het eieren Hans Colbjørnsen, en helt fra krigen mot Sverige. Kong Christian 6. og dronning Sophie Magdalene kom på besøk til Colbjørnsen i 1733. De ble så inspirert av sitt besøk i Halden at de bygde et «Norsk Hus» ved hjemkomsten til Danmark. Forbildet mener kunsthistorikeren Hvinden-Haug var huset i Eskeviken.
Også Arild Huitfeldts hus fra 1800-tallet hadde kongelige dimensjoner. Det var 17 vindusakser på rad mot fjorden. Til sammenligning har Rød Herregård 14 vindusakser. Det veldige husprosjektet må ha bidratt til Huitfeldts konkurs noen år senere. Eskeviken brant i 1914 og skal da ha vært preget av mange års forfall.
Gustaf Lewenhaupt var 16 år da han ble tatt til fange på Prestebakke den 10. juni 1808. Som ung adelsmann var han utdannet til offiser, og som fenrik ledet han en liten avdeling under kampene ved kirken. Man kan undres i hvilken grad en så uerfaren offiser kunne gjøre nytte for seg. Resultatet var ikke noe å skryte av. Den unge greven fikk så vidt stilt opp sine soldater før han ble tatt til fange av nordmenn under ledelse av Arild Huitfeldt.
De svenske soldatene ble værende i Norge som krigsfanger i halvannet år. Krigen i 1808 var ikke preget av hat, og svenskene hadde det stort sett bra i sitt fangenskap. Soldatene ble plassert på gårder i Buskerud, mens den unge grev Lewenhaupt levde glade dager som fange på Bogstad. Der behandlet godseier Peder Anker gutten som et medlem av familien. Gustaf fikk være med på jakt, på fest og forretningsreiser. Et av stedene han besøkte, var Halden.
Høsten 1814 kom Gustaf Lewenhaupt tilbake til Norge, nå som kaptein. Krigen var over da han kom, så isteden reiste han rundt med sitt akvarellskrin. Tegningene tok han med hjem til Sverige, der de ble liggende på slektsgården Gäddeholm fram til gården ble solgt for noen år siden. Da sto Gustafs brev og tegninger fra Norge i fare for å bli kastet. De ble reddet i siste øyeblikk og er nå i Västerås stadsarkiv.
Den som vil vite mer om Gustaf Lewenhaupts beretninger og tegninger fra Østfold, kan ta en titt i Østfold Historielags tidsskrift Wiwar nr. 2–2014, der Madeleine von Essen skriver om den unge greven.