Artikkel av Jens Bakke, først publisert i Østfold Historielags tidsskrift Wiwar nr. 1 – 2008)

Dypt inne i skogen mellom Ørsjøen og svenskegrensen, 300 meter øst-nordøst for nordspissen av Elgsjøen, står det et to meter høyt trekors. Det er reist over fire svenske soldater som falt våren 1808. Stedet har siden den gang hatt navnet ”Svenskegravene”.

Krigen ingen ønsket

Krigen mellom Norge og Sverige i 1808 var ikke ønsket av noen. Det var Napoleons herjinger i Europa som skapte kaotiske forhold i det ellers så fredelige Norden. Høsten 1807 bombarderte engelskmennene København, og da russerne invaderte Finland vinteren 1808, havnet Danmark-Norge og Sverige i krig. Kampene i Norge i 1808 hadde svært liten strategisk betydning. Det ble like fullt en blodig krig.

Våren 1808 gikk svenske styrker inn i Norge. Det kom til flere trefninger, bl.a. ved Toverud i Høland og Trangen ved Åsnes. Også langs Haldenvassdraget streifet det svenske soldater, og sist i april marsjerte svenske soldater inn i Enningdalen, lengst sør i Østfold.

Kampene ved Gjeddelund

Natt til 9. mai 1808 skjedde det en blodig treffing i skogene øst for Ørsjøen. Norske styrker hadde i den lyse vårnatta gått sørover fra Fredriksten. De fulgte i hovedtrekk den samme angrepsplanen som med suksess ble gjentatt på Prestebakke den 10. juni.

Løytnant Magnussen med 40 forkledde soldater og matroser rodde fra Bakke over Iddefjorden til Krokstrand og tok med seg 22 svenske småbåter tilbake til Halden. Kaptein Huitfeldt gikk over skogen sørover mot Berby uten å møte fiender. Øst for Ørsjøen gikk løytnantene Spørck, Myhre og Quisling med 100 landvernsoldater og 20 skarpskyttere.

Disse kom i blodig kamp i nærheten av husmannsplassen Gjeddelund. Svenskene ble først presset tilbake mot Prestebakke, men da soldatene fra Elvsborgs regiment fikk forsterkninger fra en divisjon av Skaraborgs regiment, var det de norske styrkene som måtte vike.      

Døde svenske soldater

Kampene resulterte i fire falne svensker, Magnus Ehn, Hans Ähran, Peter Ström og Abraham Dryg. De ble alle gravlagt i skogen i nærheten av der de falt.

Den svenske lokalhistorikeren Ingvar Hallqvist har forsket i arkivene etter opplysninger om de fire svenske soldatene som døde denne vårmorgenen. De var alle fra Sjuhäradsbygden, traktene omkring Ulricehamn, ti mil øst for Göteborg.

Magnus Ehn var født omkring 1779 og hadde tjent 7 år som soldat. Hans kone het Caisa Albrechtsdotter, og de hadde tre sønner. Den eldste, Anders Ehn, ble selv senere soldat.

Hans Ähran var født 1. februar 1782 og hadde vært soldat i litt over ett år. Han var ugift og barnløs, men hadde i et testamente skrevet at ”all den lilla quarlåtenskap som finnes efter mig skall tillfalla min fästmö och tilkommande hustru, Kerstin Larsdotter enskildt, att derest jag under påstående krig skulle aflida.” Ährans far forsøkte å få testamentet underkjent, men til slutt fikk Kerstin arve sin forlovedes eiendeler, vurdert til en verdi av 45 riksdaler og 39 skilling.

Peter Ström var født 5. juli 1781 i Stora Löckna i Bottnaryd, og for denne rote tjenestegjorde han i fem år som soldat. Han var gift med Elin Larsdotter, som var 21 år eldre enn ham. De hadde ingen barn sammen.

Abraham Dryg var født 3. februar 1781 og hadde vært soldat i 11 år da han døde. Med sin hustru Annika Jonasdotter fikk han to sønner og fire døtre. Annika døde ”i kolik” 1806, 43 år gammel. De morløse barna ble satt til ”at gå på socknen på rotens bekostnad”.

En Mann av Norriges tappra Här

To nordmenn døde i den samme trefningen. Den ene var Svend Asmundsen Spjelgårdsvika. Bygdehistorikeren Mathis Bakke, født i 1835, hadde i sin ungdom hørt Svend Asmundsens enke, Anne Larsdatter, fortelle om hvordan hun hadde grått og jamret seg over mannens død. De svenske soldatene hadde følt medlidenhet med henne og sørget for å få ham gravlagt på Prestebakke kirkegård. Svenskene satte også opp et minnesmerke over graven med et påmalt vers av løytnant Elfmann:

En Mann af Norriges tappra Här

Har uti Striden nedlagt Glafven

Han utaf Svenskar skiuten är

Och utaf Svenskarne begrafven.

Anne Larsdatters skjebne

For Anne Larsdatter ble mannens død et hardt slag. Hun satt igjen med et to års og ett to måneders gammelt barn, og dertil to barn fra Svend Asmundsens første ekteskap. På gården bodde også hans gamle foreldre og to ugifte søstre av Svend. Men døden ryddet hurtig opp. En knapp måned etter Svends død ble hans søster Siri gravlagt. 19. juni døde faren, Asmund Svendsen, og 3. februar 1809 døde den andre søsteren, Anne.

Økonomisk innebar mannens død en katastrofe for Anne Larsdatter. Som enke med små barn kunne hun vanskelig klare seg alene. Våren 1809 giftet hun seg igjen. Skifteoppgjøret etter Svens død gjorde at hun var tvunget til å selge gården Spjelgårdsvika. Gården ligger vakkert ved Kornsjøen. Det er ingen storgård, men med flere tusen mål skog var den like fullt en verdifull eiendom. Salgssummen skal ha vært 1200 riksdaler dansk kurant. Det hadde kanskje vært en akseptabel pris, hvis ikke den dansk-norske stat samtidig hadde havnet i et økonomisk uføre på grunn av krigen. Til slutt gikk staten bankerott, og pengeverdien skrumpet inn til en brøkdel. Dermed mistet hun ikke bare mannen, men også midlene. Pengene hun hadde utestående etter salget av gården, hadde ikke lenger noen verdi.

Anne Larsdatter ble enke for andre gang. Mathis Bakke forteller at hun ”i mange herrens år gikk fra gård til gård og betlet sitt brød, gammel og skrøpelig. Den siste gang jeg så henne var i slutten av 1850-årene. Det var ved midtsommertid hun var kommet og hadde tatt sitt logi på en låve på Bakke. Jeg gikk tidlig en morgen forbi og så henne stå nesten nøgen”.

Minnesmerker

Et halvt hundre år etter trefningen i skogen ved Gjeddelund undersøkte eieren av Ør gård, kaptein Christian Fredrik Graff, de svenske soldatgravene. Han fant rester av uniformer og utstyr, og på gravstedet i skogen satte Graff satte opp et trekors som minnesmerke. Med årene ble korset preget av tidens tann, og i 1958 ble det erstattet av et nytt kors på samme sted. I tillegg står det en minnessten på plassen, reist i 1962 av ”Hembygdsvänner” fra Dals Ed.

Også gravtavla over Svend Asmundsen Spjelgårdsvika råtnet etter hvert ned. Etter hundre år ble den erstattet av en støpejernstavle, hvor man den dag i dag kan lese Elfmanns dikt over ”En Mann af Norriges tappra Här”.

Kilder:

Mathis Bakke: Svenskegravene. Artikkel i Fredrikshalds Avis nr. 48/1912.

Erling Børke: Minnesmerker i Halden. 1981

Ingvar Hallqvist: Soldater från Kind begravda i Norge. Kindforskaren nr. 4/1999

Fredrikshalds Avis 2. mars 1912. Usignert artikkel om Svenskegravene.

Vagtjournal ført ved Fredriksten festning, mai 1808, Riksarkivet.

Oberstløytnant Juuls rapport til prins Christian August etter trefningen ved Gjeddelund, Riksarkivet.