Tekst: Jens Bakke, første gang trykt i HaldenMagasinets juni-nummer 2010.
Prestebakke kirke ligger på en høyde med utsyn over Ørsjøen. Det var denne beliggenheten som gjorde at kirken ble valgt til hovedkvarter for svenske soldater i 1808. Foran kirkebakken ligger ei lita elv som ble demmet opp, og med ly bak kirkegårdsmuren hadde man en naturlig skanse mot eventuelle angripende nordmenn.
Det hjalp ikke. Tidlig på morgenen den 10. juni 1808 ble svenskene tatt på senga av norske styrker. Nøyaktig hvor mange som falt, er det vanskelig å vite. I rapportene slo man sammen de som var døde med de som var hardt såret, i alt 71 personer. I en tid med skrøpelig sykestell og fravær av penicillin, var det minimale muligheter for å overleve store skuddskader.
Det var et unødvendig slag i en unødvendig krig. Russerne hadde gått til angrep på Finland, og allianseforpliktelser gjorde at man i København erklærte Sverige krig. For å komme et eventuelt angrep i forkjøpet, gikk svenskene til angrep på Norge. De svenske styrkene gikk ikke lang inn i landet, men stoppet på Prestebakke.
De store konfliktene mellom landene i Skandinavia var gått i graven med Karl 12. Årene etter 1718 var en enestående fredsperiode i nordisk historie. Kanskje var det gode forholdet som hadde utviklet seg mellom svensker og nordmenn en av forutsetningene for at kirkegården på Prestebakke fikk Norges mest spesielle krigsminnesmerke – gravminnet over den drepte norske soldaten Svend Asmundsen fra Spjelgårdsvika ved Kornsjø. Dette ble satt opp av de svenske soldatene i maidagene 1808 med følgende inskripsjon:
En Man af Norges tapra Här
Har uti Striden nedlagt Glafwen.
Han utaf Svenskar skuten är
Och utaf Svenskarne Begrafven
Klassisisme i tømmer
Skal man se kulehullene, må man gå inn i kirken. Det er kulehull i altertavla, i gitteret over prestestolen, over kordøra, og flere steder i tømmerveggene. Utvendig ser man ingen kulehull, for kirken ble panelt etter 1808. De gamle blyglassvinduene ble delvis skutt i stykker og erstattet med store glass i trerammer.
Er man først inne i kirken, må man ta seg tid til å se på kirkerommet. Prestebakke har et av Norges mest elegante kirkeinteriører fra slutten av 1700-tallet. Stilen er klassisisme, eller ”louis-seize”, kalt opp etter den franske kongen som ble halshogd i 1793. Kirken på Prestebakke ble innviet to år etter, i 1795. Stilmessig er kirken resultatet av et samspill mellom europeisk eleganse og selvbevisst norsk tømmermannskunst. Idealene ble hentet fra antikken. Det er søyler og buer, og alt er malt i stenfarger: Lyse grå veggflater og mørkere gråblå detaljer.
Det var en utfordring å forene et norsk laftebygg med en arkitektur som har forbilder i sten. En stenbygning kan ha høye, smale og rundbuede vinduer, mens en laftebygning blir bundet sammen av liggende tømmerstokker. På Prestebakke løste man problemet ved å la de store vinduene, som utvendig går over to etasjer, innvendig bli blendet av tømmerstokkene som binder sammen kirkeveggen i høyde med galleriet. Sett utenfra synes det knapt, og det må ha vært nesten usynlig den gang kirken hadde smårutete blyglassvinduer.
Kirken på Prestebakke er et av de få hus i distriktet som kan vitne om kvaliteten i Haldens byggeskikk på 1700-tallet. I byen ble dette borte med de store brannene i 1817 og 1826.
Kanselliråd Wiel
De fleste kirker i Norge er bygd av fellesskapet for fellesskapet. Prestebakke skiller seg ut ved at kirken i det vesentlige er bekostet av én person: Kanselliråd Truels Wiel på Berby herregård.
Truels Wiel var en 1700-tallstutgave av Kjell Inge Røkke, en”self-made millionaire” som ikke var redd for å vise fram sin velstand. Truels Wiel hadde satset stort på kjøpmannskap, trelasthandel og egne seilskuter, og med gode tider på slutten av 1700-tallet tjente han mange penger.
Da den gamle kirken i Enningdalen måtte repareres, tilbød han seg å betale ekstrakostnadene ved byggingen av en ny kirke på sin egen grunn ved Prestebakke. Kirken må ha kostet mange penger, for det var dyktige håndverkere i som gjorde jobben. Vi vet ikke hvem de var, for alle byggeregnskaper er forsvunnet, trolig i en av bybrannene.
Kanselliråden døde i 1807 og ble begravd på Prestebakke kirkegård. På den store gravstøtta kan man lese at han hviler ved kirken som ble ”bygget av den hensovede”. Det elegante gravminnet er i støpejern, og i tråd med klassisismens moter er det dekorert med symboler fra gresk og romersk gudeverden. På Wiels gravstøtte kan man bl.a. se sjøguden Neptuns tretannede fork, et symbol på at Wiel var skipsreder, og en merkurstav som symbol på at han var kjøpmann. I folketradisjonen ble forken til en høygaffel som Wiel hadde drept ei tjenestejente med, og slangene som slynger seg rundt merkurstaven ble til slanger som krøp ned i grava da han ble gravlagt. Man skal være forsiktig med avansert symbolikk.
