Tekst og foto: Jens Bakke. Artikkelen sto første gang på trykk i HaldenMagasinet i oktober 2011

Lengst sør i vår store kommune ligger det minste av Haldens offentlige kirkebygg. Søndre Enningdalen kirke er samtidig den nyeste av Haldens kirker, ikke stort mer enn femti år gammel. Men kirkestedet har tradisjoner. Her lå det en stavkirke i middelalderen.

Middelalderkirken

Det er ikke mye vi vet om stavkirken i Enningdalen. Den var sponkledd og hadde tårn og svalgang. Kirken var tjærebredd, og må ha vært liten og mørk. Kanskje var den prydet med både dragehoder og utskjæringer. Det siste blir gjetninger, for kirken ble revet for mer enn 300 år siden. Det eneste som er bevart fra inventaret, er et krusifiks, et kisteteppe, døpefonten i klebersten og det gamle alterbordet. Teppet og krusifikset er på museum i Oslo, døpefonten står i dag i kirken på Prestebakke, og alterbordet finnes ute ved kirkegårdsmuren.

Kirkestedet nedlagt

En ny kirke ble på 1680-tallet reist på samme sted som stavkirken. Denne kirken fikk stå i hundre år. Da kom den mektige kanselliråd Truels Wiel på Berby herregård med et tilbud som ingen kunne avslå. Hvis kanselliråden fikk bygge ny kirke på Prestebakke, skulle han stå for ekstrakostnaden dette medførte utover reparasjonen av den gamle.

Det ble mumlet i krokene, og det ble sendt inn protester ”fra et dog meget mindre antall af Sognets Beboere…”. Protestene hadde ingen virkning. Kanselliråden fikk tillatelse til å bygge på Prestebakke, og i 1795 ble den nye kirken innviet. Det gamle gudshuset i Enningdalen ble revet, og Søndre Enningdalen ble liggende uten kirke. Som demonstrasjon skal noen av innbyggerne ha tatt med seg dåpsbarna til Naverstad kirke i Bohuslän framfor å la dem døpe i nye Prestebakke kirke.

Altertavla gitt til Nössemark

Tradisjonene forteller at materialene fra Enningdalskirken ble tatt ned og gjenbrukt i husbygging på Berby. Også den gamle altertavla fikk et nytt liv – i Dalsland.

Kirken på Prestebakke ble oppført og innredet etter siste mote. Den gammel barokk-altertavla fra Enningdalskirken passet ikke i den nye kirkedesignen, så i stedet ble den gitt som gave til forbindelser i Dalsland av Truels Wiel. I Nössemark, like på den andre siden av grensa, reiste bygdefolket ny kirke samtidig med kirkebyggingen på Prestebakke.  Kanskje var nössemarkingene mindre opptatt av moter, for de tok i mot gamle altertavla fra Enningdalen og satte den på alteret i den svenske kirken. Der sto den i mange år med sine lubne engler og en litt undersetsig Jesus-figur. Utover 1800-tallet syntes selv nössemarkingene at det fikk være måte på svulstig barokk, og den gamle Enningdals-tavla ble tatt ned fra alteret og erstattet med et enkelt kors.

På 1950-tallet arbeidet man med planer om en ny kirke i Søndre Enningdalen. En delegasjon reiste til Nössemark med spørsmål om man kunne få tilbake den gamle altertavla som ikke hadde vært i bruk på flere generasjoner.  Spørsmålet satte den svenske menigheten i en knipe – skulle man gi fra seg et 300 år gammelt klenodium? Resultatet ble at den gamle altertavla ble sendt til restaurering og igjen satt opp på alteret i Nössemark kirke. Der står den den dag i dag.

Kirkegården

Om Enningdalskirken var revet, var den middelalderske kirkegården fortsatt i bruk. Det var kun unntaksvis at presten selv deltok i begravelser. I stedet satt man ned en staur på grava. Når presten en sjelden gang var på besøk, tok man opp stauren, og presten foretok den formelle jordpåkastelsen ved å sende tre skuffer jord ned til kistelokket gjennom hullet stauren hadde etterlatt seg.

I 1907 ble det reist et enkelt gravkapell. I tårnet ble det hengt opp en klokke så man kunne ringe ved høytider og begravelser. Likevel var det et savn i bygda at man hadde kirkested og kirkegård, men ingen kirke.

Den første kirken etter krigen

Dagens kirke ble innviet i 1956. Arbeidet med innsamling startet på 1940-tallet.

I tiden etter andre verdenskrig var all nybygging strengt regulert. Forsynings- og gjenreisningsdepartementet måtte gi sin tillatelse, og det tok tid. Nasjonens ressurser skulle brukes til å gjenoppbygge Nord-Troms og Finmark, nedbrente byer og nedslitt industri. Kirkebygging var å anse som luksus rett etter krigen. Da biskop Smemo vigslet kapellet i Enningdalen, var dette den første kirkeinnvielsen han hadde utført i løpet av sine ti år som biskop.

”Søndre Enningdalen kapell” var navnet de første årene. Den hadde ikke noe eget sogn å betjene, men hørte under sognekirken på Prestebakke, som i sin tur var annekskirke under Idd. Først i senere år er den oppgradert til ”kirke” for å skille den fra gravkapeller.

Håndverksmessig

Det har ennå ikke gått en mannsalder siden Søndre Enningdalen kirke ble oppført. Likevel representer kirken håndverkstradisjoner som er borte.

Kjellermuren er oppført i granitt. Fint hogde blokker er føyd nøyaktig sammen i forband. Dette var et håndverk som mange i Idd behersket for 50 år siden. Den gang hadde de fleste bygningsarbeidere vært innom stenindustrien i ungdommen.  I dag er knapt noen som tør tenke tanken på arbeidet eller kostnaden med å mure en dobbeltmur i granitt.               

Tømmeret ble samlet inn fra skogeierne, en stokk eller flere fra hver, og kirken ble reist i laftet tømmer. Allerede den gang var dette en alderdommelig måte å bygge på, men det fantes mange byggmestere som hadde erfaring med lafting.

Trolig var det et bevisst valg at kirken ble gitt et tradisjonelt utseende med bruk av tradisjonelle byggemetoder. Den nye kirken skulle nettopp være et symbol på tradisjon og kontinuitet, med blikk mot evigheten.