Av Svein Norheim
Natt til 11. august* 1718 ble alt skyts ført bort fra redutten på Skriverøa – ett døgn før var redutten ferdig bygget og kanonene montert. Presset fra flere hold fant de øverste lederne ut at stillingen etter hvert ville bli uholdbar. Men festningskommandant Landsberg protesterte. Svenske styrker var på vei fra Hallerød og ned mot Iddesletta. I slutten av august slo svenskene flytebru over Svinesund og frammarsjen fra vest mot Fredriksten kunne begynne. Likeledes var det svenske styrker på vei mot festningen fra Värmland. Nå sto imidlertid først kampen om hegemoniet på Iddefjorden. Hvorfor? Karl XII var nødt til å ha kontrollen med Iddefjorden for å få forsyninger fram til de styrkene som skulle beleire Fredriksten festning. Som et ledd i denne planen ble 12 krigsfartøyer overført fra Strömstad til Hällesmörk-viken ved Iddefjorden. En strekning på drøyt 20 kilometer! En utrolig bragd!
Skriverøa – nok en gang
19. august var det en rekognosering – på Skriverøa! Generalløytnant Sponeck, generalmajor Rømeling, oberst West, oberstløytnant og kommandant Landsberg og kommandør Paulsen deltok. De ble enige om å foreslå at det PÅ NYTT oppførtes et batteri på Skriverøa. Men svenskene forhindret dette med stor aktivitet på fjorden.
Batteriet på Eskevikenlandet
I mellomtida var redutten på Skriverøa erstattet med et kanonbatteri på Eskevikenlandet – rett utenfor det som i dag kalles Rødnabbene. Dette var i begynnelsen av september. Batteriet ble bestykket med fire stykker 6 punds jernkanoner. Spillet om Iddefjorden Generalløytnant Sponeck hadde bestemt å overgi Skriverøa og Furuvarp og trakk den norske flåten nordover i Iddefjorden og la den i ly av Hälleholmen. Svenskene kastet ikke bort tida – de oppførte et batteri på Hälle og bygde flere høytliggende vakthus i indre deler av området.
21. september har vi en beskrivelse av at batteriet på Eskevikenlandet var i kamp. Kl. halv fem på ettermiddagen gikk hele den svenske flåten til angrep. Mot mørkets frambrudd trakk den norske flåten seg under «det nyanlagte Batteri paa Eskeviklandet» (CO Munthe). Her lå også den forsterkede «Bjørnen» og tok del i kampen. De svenske fartøyene fulgte på så langt de kunne i forhold til batteriet og Bjørnens ildgivning. Den svenske flåten la seg nå ved Hälleholmen og kontrollerte dermed den søndre delen av Iddefjorden. Og de hindret forsyninger av slikt som ved til byen og festningen.
Det siste sjøslaget på Iddefjorden
14. november sto det siste sjøslaget på Iddefjorden. Den svenske flåten la ut fra Hällesmörkviken tidlig på morgenen kl. 0830. Kort tid etter kom den norske flåten under kommandør Paulsen dem i møte. Det sies at Karl XII sto på fjellet i Nokkedalen og så kampen som utspant seg på fjorden. Totalt skal det ha vært 18 svenske og 18 norske krigsfartøyer med i sjøslaget, og et sted mellom 700 og 1000 mann. Det er en allmenn oppfatning at de norske «vant» dette siste slaget på Iddefjorden da den svenske flåten måtte trekke seg tilbake under dekke fra batteriene på Pilegården (Glanarudden).
Iddefjordsflotiljen evakueres
Imidlertid – 16. november ble den norske krigsflåten – Iddefjordsflotiljen – evakuert! Kanoner og mannskap ble overført til Fredriksten festning. Krigsfartøyene og handelsfartøyene ble nå senket på tre steder ved innseilinga til Halden (Fredrikshald). Karl XIIs knipetangmanøver var nå slått til for alvor. Beleiringen av Fredriksten festning var en realitet. Derfor ga generalløytnant Sponeck ordre om tilbaketrekning, og kommandant Landsberg hadde stort behov for de over trehundre soldatene som deltok på Iddefjordsflotiljen.
11. desember (svensk tidsregning 30. november) 1718 blir Karl XII drept i en av løpegravene på Fredriksten festning. 14. juli 1719 blir Svinesund åpnet for ferdsel – etter tre års blokade!
Epilog
Dette batteriet på Eskevikenlandet var bare kjent fra beskrivelser (f.eks. CO Munthe, 1906). Etter at Kari og jeg var blitt kjent med «Redutten på Skriverøa» (se eget oppslag på denne Facebook sida), begynte vi å lete etter «Batteriet på Eskevikenlandet». Tilfeldighetenes spill ville at Kristin og Ane var på tur ute ved Rødnabbene i 1978. Og hva fant de i vannkanten? En kanonkule! Da var vi satt på sporet etter batteriet og hvor vi konkret skulle lete. Og se der – der lå kanonbatteriet som om det var blitt forlatt for kort siden. Med oppkjøringsvei fra den ytterste lille vika sør for badeanlegget på Rødnabbene, og lave voler ut mot fjorden. Haldennaturen er full av overraskelser.
*Alle datoer er etter den nye kalenderen (Gregorianske kalender). I svensk historieskriving opereres det med datoer i den gamle kalendere (Julianske kalender) som fortsatt var i bruk i Sverige. I forhold til de svenske datoene må vi plusse på 11 dager – jfr. Karl XIIs dødsdag 30. november/11. desember.