Tistedalen er et gammelt sagbrukssted i Halden kommune, omkring fire km fra Halden sentrum. Her har det vært saget trelast siden 1600-tallet, og her ble Mads Wiels Bomuldsfabrique anlagt i 1813. Produksjonen startet i 1815, den første industrivirksomheten i Norge.

Før kommunesammenslåingen i 1967 var Tistedalen delt i tre. Hver sin del hørte til henholdsvis, Halden, Berg og Idd.

Tistedalen har med tiden vokst sammen med bosetningen i Halden, og regnes derfor ikke lenger som eget tettsted. Men det finnes eget friluftslag, fotballag, forskjellige partilag og egen avdeling av frelsesarméen.

Over Tistedalen rager et mektig ra. Men skinnet bedrar: En del av åskammen som hvelver seg over tettstedet, er ikke ei morene fra istida. Sandforekomstene var forlengst gravd ut på 1980-tallet. Da Norske Skog Saugbrugs så trengte deponeringsplass for fyllmasse etter å ha sprengt vekk Skakkestadberget, fikk bedriften lov å bygge opp igjen naturformasjonen. Dog ikke uten å forbedre litt på naturen: Gamle folk kan fortelle at åskammen i dag strekker seg flere meter lengre fram enn det opprinnelige raet.

I tillegg til det tidligere tettstedet Tistedalen, strekker dalen seg vestover langs elva Tista. På nordsiden av dalen ved Fosseløkka er det edelløvskog som er veldig spesiell, og foreslått fredet. I bunnen av Tistedalen renner Tista fra Femsjøen gjennom Halden og ut i Iddefjorden.

I 1743 skrev presten Johan Cold om en hval som på forunderlig vis var dukket opp i området: «Den rareste Antiqvitet blandt alle holder jeg for, er det Been-Rad af en stor Hvalfisk, som paa saa uventelig Sted og saa højt oppe fra Søen og over Bjergene, og saa dybt nedgravet i Jorden er fundet i et Leerfald mellem 2de Fjeld oven for Tistedalen ved Friderichshald…» Cold opplyste at det tidligere fantes rester av hvalskjeletter på mange av gårdene i distriktet, men under krigen med Sverige i 1718 ble disse stort sett ødelagt. Cold selv tok vare på et hvalbein som lå på låven som benk for arbeidsfolkene. Senere kom det til løytnant Fabian Frosts raritetssamling, som etter hans død ble oversendt kunstkammeret i København, men Cold opplyste at han ikke visste om hvalbeinet hadde fulgt med dit. Selv tok han funnet som et bevis på Bibelens beretning om Syndfloden. Hva kunne ellers fraktet en hval så langt fra havet og etterlatt det dypt under jorden? (Det danske Nationalmuseet opplyser at kunstkammeret mottok og registrerte hvalknokkelen 20.november 1739.)

Kilde: Wikipedia