Orød

Navn. I 1593 er gaarden skrevet Orrud, i 1723 Ourød. Den sidste form brukes endnu av og til i skrift. Efter Rygh kan navnet være Orrarud, av orri, aarfugl, men maa her komme av orri brukt som tilnavn.

Historie. Gaarden hørte i 1723 til Frederich Fløys arvinger, men bruktes av Svend Svendsen. Efter alle uttalelser at dømme var den da svært daarlig brukt; “Engen er med Mose begroet og tung vunden” likesom det fortælles om den at “Aggeren bestod af skarp Sand og meget ringe til Afgrøde”. I 1865 eiedes den av G. Leganger, senere av kaptein Mamen og i 1907 av P. Bramer.

Andre oplysninger. Mens eiendommen i 1723 var daarlig brukt, heter det om den i 1865 at den er middels brukt, frostfri og meget godt dyrket. l 1865 var den paa 380 maal aker og dyrket eng med skog til husbruk, i 1907 var indmarken 300 maal; derav var 129 maal aker, 151 maal kunstig eng og 20 maal naturlig eng. Skogen utgjorde 500 maal.

Pladsene Grina og Øberg har hørt til gaarden fra gammel tid. Nu er Grina skilt fra, og Øberg er gaat ind i hovedbølet. I 1865 var den værdsat til 4150 spd.

Skyld. 1723: 1 1/4 skippd. tunge, 1865: 3-3–6 daler, i 1886 13,63 mark.

Kilde: Harald Bakke. Id herred – En grænsebygds historie. Fredrikshald 1915

Lystgård for fall?

Av Jens Bakke, Østfold avdeling (Publisert i “Bevar oss vel” nr 3/09)

På et høydedrag noen kilometer øst for Halden by ligger gården Orød. Her er det vidt utsyn over Femsjøen, og i dalføret nedenfor ligger det gamle industristedet Tistedalen.

Høydedraget er selve Østfoldraet – den enorme moreneryggen som ble etterlatt av istiden. Dette har gitt gode inntekter til eiere av grustak gjennom 1900-tallet. Som nabo i øst ligger Store Bjørnstad, oppført på 1760-tallet av trelasthandler Wiel. Midt i mot, på den andre siden av elva, ligger Veden, en herregård med 1800-tallseksteriør, men med bygningsmessige aner fra 1700-tallet.

Legangers lystgård

Orød ligger vakkert i det historiske landskapet. Her finner man rester av en storslagen hage med terrasser, dammer, et nedlagt familiegravsted og utallige meter med sirlig opprankede murer og steingjerder.

Dagens anlegg skriver seg fra familien Leganger. I første halvdel av 1800-tallet var Rasmus Leganger en av de ledende trelasthandlerne i distriktet. Da Fredrikshald brant ned til grunnen i 1826, reiste han en stor bygård som fremdeles ligger på hjørnet ved Storgata og Bybrua.

Orød ble brukt som lystgård. Her hadde familien tilhold sommerstid, og dagens hovedbygning bærer preg av å være bygget for fest. Mot Femsjøen ligger stuene på rad. I midten ligger ”dansesalen” med ekstra takhøyde og utgang til hagen. Selveste kong Oscar II skal ha gjestet gården rundt 1880 – men da var storhetstiden på Orød snart til ende.

Gården som Hamsun ikke kjøpte

Gjennom første del av 1900-tallet var det stadige eierskifter. Forfatteren Knut Hamsun skal ha vært interessert, men vegret seg da han fant det ville koste for mye å sette bygningene i stand. En eier endret i 1940 navnet fra ”Orød” til ”Oreid” – før han solgte gården og ble nazi-lensmann i Oppdal. ”Oreid grustak” ble deretter en viktig inntektskilde for neste eierfamilie, som etter hvert hadde gården i et sameie.

Sameiet var ingen lykkelig eierform for den gamle lystgården. Mens alle var enige om å ta ut penger fra grustaket, var det åpenbart verre å skape enighet om bruk av penger på hus med tvilsom nytteverdi. Dermed gikk det som det gikk: Husene forfalt. Etter hvert ble hovedbygningen stående ubebodd, og spøkelseshistoriene begynte å florere.

Eiendomsutvikling

Grustaket ble nedlagt i 1995, og i 2006 ble gården lagt ut for slag. 750 mål noen kilometer utenfor bysentrum utgjorde et interessant objekt for eiendomsutviklere. Prisen ble 20 millioner, og kjøper ble eiendomsselskapet Lerah AS. Bak selskapet står to kapitalsterke menn med ambisjoner om å legge ut deler av skogen til boligtomter. I og for seg et hederlig utgangspunkt, hadde det ikke vært for at de kulturhistoriske verdiene gården representerer igjen ser ut til å komme i annen rekke.

Mens forfallet akselererer

Det siste eierskiftet trakk ut i tid på grunn av landbruksmyndighetenes konsesjonsbehandling. I mellomtiden satte hærverket inn. Dører ble brutt opp og vinduer knust. Det var ikke bare guttestreker, her må det ha deltatt voksne menn med bilhengere og sterke never. Huset ble tømt for etasjeovner og verdifulle bygningsdetaljer. Slik har det blitt stående, åpent for vær og vind, som tilholdssted for samfunnets løse fugler. Den gamle hovedbygningen er blitt liggende som et ribbet vrak.

Etter å ha fulgt utviklingen i flere år, tok Fortidsminneforeningen i Østfold i fjor kontakt med av eierne og bad om et møte. Tilbakemelding kom imidlertid ikke før lokalavisa skrev om vår bekymring i begynnelsen av juni inneværende år. Da skjedde det raskt. Eierne inviterte Fortidsminneforeningen til en befaring sammen med deres arkitekt. Også Fylkeskonservatoren og kommunen hadde befaring, og eierne uttrykte ønske om å sette anlegget i stand – ikke bare hovedbygningen, men også forsvunne sidebygninger skulle gjenoppføres, og hageanlegget skulle restaureres.

Spekulativt forfall?

Som midlertidig tiltak skulle det slås plater utenpå dører og vinduer, så drivregn og unger ble holdt ute. I skrivende stund er det intet skjedd. Fortsatt er huset en spennende lekeplass for store og små, og jevnlig blir dører og vindusrammer smadret til pinneved.

Er dette et eksempel på spekulativt forfall? Er de økonomiske interessene av å fjerne bygningen større enn interessen for å sette den i stand? Eierne hevder det motsatte, og visere til at skadene har sitt opphav i tiden før de kjøpte gården. Likevel er det ikke tatt grep for å stoppe forfallet. Vi får derfor inderlig håpe at de nye eierne er oppriktige i sine uttalte ambisjoner.

Orød gård er ikke fredet og er ikke kommet med inn i noen reguleringsplan som har gitt den bevaringsstatus. Dermed er Fylkeskonservatorens maktmidler begrensede. Bruken av midlertidig fredning som tvangstiltak er ikke noe man tar i bruk i utid.

Kommunen har også mulighet til å kreve sikring av eiendommen med hjemmel i Plan og bygningsloven. Dessverre har man ikke tradisjon for å bruke slike midler til forsvar av kulturhistorisk verdifulle bygninger.

Kan bygningen reddes?

Å utsette nødvendige reparasjoner er sjelden god økonomi hvis målet er å sette en bygning i stand. Vil man hindre hærverk, er det som regel bedre å bruke penger på snekker og glassmester enn å bruke midlene på et vaktselskap.

Kanskje er det nettopp i forfallet at kvalitetene i bygningen avtegner seg klarest: Her er det brukt førsteklasses materialer! Grunnmuren står like rett, og panelet er fortsatt hardt i veden selv om malingen flasser. Også i interiørene viser bygningen en gjennomført eksklusiv standard. Takrosettene har fortsatt sylskarpe profiler, kanskje er de ikke blitt malt siden 1800-tallet. De elegante balusterne i rekkverket på loftet framstår som laserte – de har bare fått ett strøk på 150 år! Heldigvis er taket tett, og bygningen vil kunne la seg sette i stand til igjen å framstå som et praktbygg.

Skulle det motsatte skje, vil det være en tragedie. Hovedbygningen på Orød er verdifull som enkeltobjekt. I tillegg er den av stor verdi som del av et kulturmiljø og som en visuell hjørnestein i landskapet. Derfor er det verdt å kjempe for at Orød ikke går tapt som følge av påsatt brann eller ”langt fremskredent forfall.”